Terje Rypdal Kunsten å fly er å presse en stratocaster til å sende lange glidende toner gjennom luften. Tekst: Frode Barth Foto: Per Heimly Først publisert i Musikkpraksis 5/96 Han er en av Europas ledende solister innen moderne jazz og han regnes også som en betydelig komponist innen "seriøs" samtidsmusikk. Rypdal har komponert en betydelig mengde kammermusikk, 5 symfonier, en rekke verk for soloinstrumenter og orkester samt 2 operaer. Han nummererer verkene i opusnr. og vil i utgangen av 1996 ha nummerert ca. 70 seriøse verk. I tillegg kommer et betydelig antall plateutgivelser, de fleste utgitt på ECM. Terje Rypdal er en høvding i norsk musikkliv. Både som gitarist og komponist har han oppnådd anerkjennelse ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Han var en av de første som satte Norge på jazz-kartet gjennom plateselskapet ECM's etterhvert verdensomspennende distribusjon. Så får det være opp til hver enkelt å vurdere om dette er jazz, rock eller samtidsmusikk. Noen musikere er klart lettere å plassere i bås en andre. Kan vi rettferdiggjøre Terje Rypdal ved å kalle ham jazzmusiker? Av enn eller annen grunn ser det ut til at vi ynder å kalle ham jazzgitarist (?) Jeg lar spørsmålet ligge i luften sammen med den særpregede gitartonen som vi har lært oss å forbinde med Rypdal. Rypdal kan smykke seg med følgende utmerkelser: Valgt til årets gitarist av European Jazz Federation i 1975, Buddy-prisen 10 år senere og Gammlengprisen i 1990. Han komponerer symfoniske verk og han spiller lange improviserte gitarsoli.   Ikke «stueren»? Det er nesten provoserende vanskelig å plassere denne mannen som snart gjør det ene, snart det andre. Har han så noen problemer selv ved å holde på med så mange uttrykk? - Tidligere kunne jeg oppleve tilværelsen noe schizofren og måtte konsentrere meg om den ene eller den andre genren i perioder. At jeg holder på med flere vidt forskjellige musikkretninger skaper i dag ingen problemer. Musikken kommer jo allikevel fra samme utgangspunkt. Problemer kan imidlertid oppstå når jazzpublikumet hører på "den andre siden" av mitt musikalske jeg, eller når interesserte i ny komposisjonsmusikk hører på min såkalte jazzmusikk. Det er få som lytter til "mine to sider". Slik startet rabalderet Terje Rypdal er født 23. august 1947 i Oslo. Han begynte å spille piano fra han var fem år og begynte med gitar da han var 13. Som gitarist er han selvlært. I 60-åra var han med på å starte popgruppa "Vanguards" og senere "Dream" sammen med pianisten Christian Reim. Her fikk han interesse for jazz. I 1969 spilte han i Jan Garbareks kvartett sammen med Arild Andersen og Jon Christensen. I denne perioden spilte Rypdal også med i George Russels sekstett og storband. Rent formelt har han følgende utdannelse: Musikk grunnfag fra universitetet i OSLO og komposisjonsstudier fra Musikkonservatoriet i Oslo (1970-72) hvor han studerte med Finn Mortensen. Han har også studert improvisasjon med George Russel. Anser du deg selv som jazzmusiker? - Jeg regner meg ikke som "jazzmusiker" i tradisjonell forstand, selv om det er i samarbeid med jazzmusikere jeg har skapt meg et navn. Det finnes mange interessante vinklinger på et intervju med denne musikeren.Som gitarist har han hatt stor betydning for noen og enhver. Hvem har ikke prøvd å etterligne hans særpregede sound fremkalt av vibratoarmen på en Fender Stratocaster? (For de som vil gå soundet etter i sømmene: kobl opp en Roland Space ekko (bånd-ekkomaskin) til en gammel Marshall forsterker og bruk vibratoarmen så fort du klarer!). Noen fikk det til å låte ganske likt, men det er med musikk som annen kunst. Hvor mye er en reproduksjon verdt? Det siste året har Rypdal vært i ilden som aldri før. Han mottok bl.a. Spellemannsprisen i klassen for lang og tro tjeneste, kom ut med ny plate, lanseringsturné i Tyskland, skrev filmmusikken til "Kjærlighetens kjøtere" og komponerte og fremførte et verk som bærer tittelen "Music for Manfrieds Men" Et verk komponert til ære for Manfried Eicher og ECM's 25 års jubileum i Norge. Verket er samtidig en hyldest til Rypdals kollegaer og medmusikere gjennom 25 år. (Jørgen Damskau som er kunstnerisk leder ved Vinterspillene på Lillehammer kom med ideen). Takknemlighet - Jeg har skrevet denne konserten med en opprinnelig takk til Manfried, uten ham er det ikke godt å si hva jeg hadde drevet med i dag". (Det er da også på høy tid å hylle denne mannen som har betydd uvurderlig mye for "den nordiske jazzen". Denne tyske produsenten har nemlig æren for at musikken til Jan Garbarek, Sidsel Endresen, Jon Balke, Arild Andersen og Jon Christensen samt flere andre musikere har et publikum utenfor Norge. ECM er et begrep blant musikkpublikum verden rundt for sin satsing på jazz og kvalitet. Hovedtyngden av innspillingene er innspilt i Norge. Nærmere bestemt i Rainbow studio med den særegne teknikerbegavelsen Jan Erik Kongshaug). Hva har vært inspirasjonskilden? - Musikerne er inspirasjonen. Jeg laget en ønskeliste med musikere da jeg fikk stå helt fritt til å sette sammen bandet. (Palle Mikkelborg, Ketil Bjørnstad, Terje Tønnesen, David Darling, Jon Christensen og Paolo Vinaccia). Hvordan ser notebildet ut i dette verket? - Halvparten av verket, "Sinfonietta", er styrt mye fra min side, selv om det blir fokusert improvisatorisk på de forskjellige solistene. Resten er mer enkeltstående melodier, formet mer som jazzmusikk der de enkelte musikerne improviserer. Det er ikke noe ordentlig verk og ikke noe ordentlig partitur, men i "Sinfonietta" så er det mye mere jeg har bestemt enn i resten av den ca. 2 timer lange verket. «Music for Manfrieds men består av 10 satser som til sammen utgjør en suite. Christian Eggen har kommet med noen metalliske lyder som danner en støyende kontrast i verket. Musikernes egenart er ivaretatt, og samtlige får frihet til å gi sitt bidrag. Finnes det noen bås å sette denne musikken i? - Jeg håper ikke det. Hvordan kom du i kontakt med Manfried Eicher? - Jeg spilte med George Rusells sekstett i Bologna - Italia (m. bl.a. Jan Garbarek og Bjørnar Andresen) . Der var Manfried. Da hadde han akkurat startet ECM og gitt ut en, kanskje to plater. Han likte det han hørte og ville gjøre opptak av Jan Garbareks kvartett. Bjørnar jobbet på Henie Onstad Kunstsenter og meningen var at vi skulle gjøre opptakene der. Det hele var skikkelig "low budget". Vi gjorde opptakene, men fikk ikke bra nok lyd. Så helt tilfeldig ringte vi en tekniker ved navn Jan Erik Kongshaug og begynte dermed forfra igjen. (Den nå så respekterte Kongshaug var dengang ganske fersk og jobbet i studioet til Arne Bendiksen). Det ble full klaff! Vi spilte inn "Sart" (1971) og til denne utgivelsen skrev jeg "Keep it like that tight". Den skilte seg imidlertid ut ved at den var mye mer rocka. Manfried foreslo å ta den ut og heller fullføre en LP rundt den. Slik ble det, og det er starten på DET. Når og hvordan begynte du å komponere? - Omtrent da 2001 filmen kom. Musikken i filmen var virkelig en vekker.Jeg mener å huske at jeg på den tiden hadde tatt noen privattimer med Finn Mortensen (Norsk komponist som underviste i komposisjon på Musikkonservatoriet i Oslo). Etter "oppvåkningen" ble jeg med i Mortensens første komponistklasse. Hva hadde du gjort av musikalske erfaringer før dette? - Jeg hadde bare musikk som hobby, hadde kommet inn på NTH og var igrunn innstilt på den vegen der... På det tidspunktet hadde jeg blitt med i kvartetten til Jan Garbarek og så bare fikk jeg det for meg at ok, jeg skulle prøve å leve av det å drive med musikk. Jeg hadde tidligere tenkt at det umulig kunne bli nok av å drive med dette, men jeg satte i gang med å prøve. Mye av min første komposisjon " Eternal Circulation, Op. 1 (1970) for sopran solo, kor og orkester ble skrevet før jeg kunne noe særlig. Hva var det som fikk deg til å begynne med såkalt seriøs musikk? - Delvis var det noe jeg kastet meg ut i. Og delvis var det et ønske om å kunne leve av å drive med musikk. En komponists kår i dag? - Arne Nordheim er kanskje den eneste komponisten som blir behandlet slik en komponist bør behandles. Ny seriøs musikk har magre vekstvilkår i år som i fjor.verre synes jeg. Stadig blir symfonier lagt vekk og glemt etter å ha fått dårlig fremførelse. Det kan f. eks være mye å utsette fordi det ikke finnes økonomiske forutsetninger for å holde de nødvendige orkester prøver. Jeg synes det er fryktelig trist det som er skjedd oppe i NRK. Før hadde vi produksjonsuker med alle symfoniorkestrene. Dette medførte at vi som kom den gangen fikk spilt inn og fremført våre arbeider. Noe av det verdifulle var direkte respons fra orkesteret, dette lærer man selvsagt mye av. Nå er dette borte. Jeg tenker med gru på unge komponister av i dag som skal prøve å komme igang. Det viser seg vel at det kun blir kammermusikk besetninger man skriver for... Det å bli orkesterkomponist i dag må være mye verre enn da jeg startet. Jeg synes det er skandale det som har skjedd. Dirigenten Ole Kristian Ruud prøver imidlertid å ta vare på samtidskomponistene. Tror du unge komponister kan klare å leve av kun å komponere? - Det går vel på et vis dersom man er innstilt på et sparsommelig liv. Rolf Wallin ser ut til å gjøre det bra. Blir man spilt så går det jo an ved hjelp av TONO inntektene. Problemet er at vi ikke blir spilt nok. Jeg har forsåvidt vært veldig heldig, men man må prøve å se alternative løsninger. F. eks. at festivalene bestiller en symfoni slik Moldefestivalen gjorde med meg. Jeg husker ikke engang sist jeg ble spilt av Oslo Fillharmonien. Det er lenge siden. Får du mange bestillingsverk? - Jeg har hatt mange og føler meg rimelig privilegert, men det kunne vært mere. Jeg har fått såpass mange bestillinger i dette landet nå, så jeg får kanskje regne med en bølgedal. Andre må jo også få oppdrag. Det er særlig for lite bestillinger av orkestermusikk. Dersom det ikke kommer bestillinger på en stund, så starter jeg av ren skaperlyst. Har du noen råd å gi unge komponister? - Nei, det er vanskelig. Jeg er svært pessimistisk for hvordan situasjonen er. Er du komponist og ikke får bestillinger og heller ingen spiller musikken din, ja da går det ikke. Men er man bevisst på hva man står for (ikke skriver for å imponere andre) da har man ihvertfall gjort et realt forsøk. Dersom jeg skulle blitt godtatt i Ultima miljøet, så tror jeg at jeg rett og slett måtte skrive uærlig. Jeg har gitt opp å bli godtatt der og det føles godt. Hvordan var det å møte Finn Mortensen? - Det var gøy, (Mortensen var en fargerik komponist som spontankomponerte foran Rådhuset og klippet slipset av på publikum under konserter for å nevne noen sprell. Sine siste forelesninger i komposisjon holdt han på den legendariske puben Original Pilsen i Oslo, etter ca. 6 halvlitere kunne han tro at han var Bruckner (1824-1896).(red). - Dessverre måtte jeg slutte da jeg fikk jobben som orkesterleder for musicalen "Hår" i Bergen i 1970. Dette arbeidet kom i vegen for utdannelsen og jeg fikk aldri noen papirer på at jeg hadde studert. Hva lærte du av Mortensen? - Det jeg lærte var en slags oversiktsgreie. Hvordan man kunne utnytte instrumentene, litt orkestrering og litt kontrapunkt. Lærte du klassisk harmonilære/satslære? - Nei..., det var ikke så mye av det, det kunne med fordel ha vært mere. Vi hadde imidlertid en i klassen som kom rett fra kirkemiljøet, han var allerede såpass låst innen klassisk harmonilære. Jeg husker at han hadde store samvittighetproblemer ved å bryte de greiene. Derfor så jeg på det nærmest som en fordel å ikke lære alt for mye, men heller komme igang som komponist. Er det noen komponister som du er påvirket av? - Nei ikke direkte påvirket, men jeg har alltid likt Pendereckis tette klangbehandling. Stockhausen har jeg også enorm respekt for, men jeg orker ikke å høre så mye på det han driver med. Jeg tror jeg er lei det nå. Av Norske komponister synes jeg Rolf Wallin utmerker seg. Han er det gøy å høre på, men jeg ville ikke ha gjort det slik selv. Noen gitarister? - Jimi Hendrix og Jeff Beck Er det partier i f.eks. symfoniene dine som passer inn i andre sider av din musikalske virksomhet? - Det jeg skriver for større orkestre kan f.eks. bli mye tettere og dermed langt rikere på overtoner enn det en trio makter. Det skal ikke så mye til før enkelte akkorder for et helt orkester resulterer i voldsom og tung musikk. Tre musikere kan vanskelig hamle opp med et helt orkester, men det er ingen hindring i å spille symfonisk musikk også med en trio. En god del av de enklere temaene er underordnet måten de spilles på. Dersom jeg skulle bruke disse temaene i orkestersammenheng så ville det høres ut som "lettmusikk". Det er svært vanskelig å få enkle ting til å låte bra i et orkester. Ser du positivt på nye tendenser i musikken? - Marius, sønnen min er veldig opptatt av rap. Han har gitt meg endel taper, men jeg har ikke fått brukt det til noe ennå. Selve rapen har jeg ikke noe særlig sans for, men groovene er artige. De dype lydene i bassregisteret, samplingsgreiene og måten de produserer utgivelsene på liker jeg godt. Du studerte også med George Russel? - Studiene gikk også her ut på å få en oversikt. En ganske lik rolle som Mortensen hadde på komponeringen. Vi gikk igjennom "Cromatic Lydian Consept" (En sentral bok for improvisasjons- interesserte av George Russel) som er improvisatorisk system som går ut på å lære hvilke skalaer som passer til hvilke akkorder etc. Kurset hans var ikke dogmatisk. Poenget er å kunne ha det som et redskap i bakhånd dersom du trenger det. Jeg forsto det ihvertfall slik, og må si at jeg har hatt stor nytte av denne kunnskapen. Ellers så spilte jeg også i Russels sekstett. Dette er helt klart det verste jeg har vært med på i hele min karriere. Jeg satt et halvt år og øvde på stemmene som orginalt var skrevet for ventiltrombone. Det var bare så vidt det holdt. Du skrev musikk til «Kjærlighetens kjøtere» i -95, hvordan gikk du frem? - Regissøren Hans Petter Moland innkalte til et møte der han spilte endel CD'er. Jeg tenkte etter å ha hørt denne musikken at kanskje det kunne passe med den musikken som nå er i åpningen fra «Q.E.D.» (OP. 52). Dette verket var innspilt tidligere, og det viste seg å klaffe. Dermed hadde vi et utgangspunkt. Ut fra "Q.E.D." tok jeg så et motiv som jeg linket til kjærlighetsforholdet i filmen. Naturscenene har Paolo stått for. Jeg er igrunnen litt stolt av at det klaffet så bra. Jeg hadde ekstremt dårlig tid til å få det ferdig da jeg skulle ut på turné med John Suremann og Karin Krogh. Regissøren var svært nervøs før leveringsfristen, men det gikk. Å skrive filmmusikk synes jeg av og til er forferdelig slitsomt. Det vanskeligste er å finne frem til smaken til regissøren. Det fungerer best når jeg kan stole på at jeg har de riktige ideene. Enten får de ta det, eller så får de finne en annen. Jeg tror derfor at det ikke vil bli noen stor filmkomponist karriere. Du har skrevet musikk også for scene, f. eks. 2 operaer. Var begge disse bestillingsverk? - Den første "Orfeo snur seg og ser på Eurydike" var et bestillingsverk fra Den Norske Opera og ble oppført. Den samme gjengen ønsket å lage en til fordi det fungerte så bra, men da gikk operasjefen av og dermed begynte problemene med å få satt opp norsk musikkdramatikk ved den scenen. Min andre opera ble laget på eget initiativ og ble aldri oppført, det er ingen som har vist den minste interesse for å få den oppført. Jeg hadde i det hele tatt sansen for å drive med opera, men etter de greiene der så døde det. Har du alltid klart for deg hva du skal skrive. f. eks. hvilken karakter komposisjonen skal ha? - Jeg tror jeg komponerer veldig forskjellig fra andre komponister. Jeg orker ikke skisser og formmessige kart. Dermed har jeg veldig lite materiale når jeg først går igang. Det kompositoriske arbeidet blir dermed en slags improvisasjon. Dette tror jeg er en styrke, men jeg ser også svakhetene. Hva tenker du om disposisjon? - Jeg tenker nesten ikke på det. Jeg føler at jeg har en samvittighet ovenfor hvert verk og gjør forsåvidt så godt jeg kan, men å ha et kart på hvordan formen skal være slik mange andre komponister har, det passer ikke for meg. Jeg klarer det ikke. Det blir for langt unna det jeg driver med som utøvende musiker. Er du uavhengig av instrument når du komponerer? - Nja, av og til. Som regel sjekker jeg ut tingene på synth eller klaver. Når det gjelder orkesterkomposisjonene så er det egentlig bare å stole på at jeg "hører" det riktig. Det må ha vært en lang prosess å komme frem til denne evnen? - Både ja og nei. Jeg har jo skrevet ting jeg ikke er så veldig fornøyd med. Jeg har som sagt lett for å gå igang med kanskje for lite materiale (?). Det blir gjerne litt oppryddingsarbeid etterpå. Alt blir rutine etterhvert. Jeg kan f. eks. gjøre mye mere nå enn tidligere. Ofte sitter jeg og skriver ut ting bare for å få trimmet hjernen. Kanskje benytter jeg bare en brøkdel av dette. Dette gjør jeg for å åpne opp for å tenke anderledes. Det er f.eks mye jeg har skrevet for Terje Tønnessen som er gjort på denne måten. Det er veldig gøy når man sjekker det ut på et instrument etterpå og det viser seg at det holder. Når du i ettertid ser at et verk kunne vært gjort bedre og du vet hvordan du burde forbedre verket, gjør du dette? - Nja, jeg har småforandret på noen verk. Jeg føler ikke på noen måte at et ferdig verk er 100% hellig slik at jeg ikke må røre en eneste tone. Sist vi fremførte dobbeltkonserten med Ronnie Tekrø og meg på gitarer, så følte jeg at det manglet en del. Jeg er derfor i gang med å skrive 4. satsen nå. Du er en av de få som bruker gitar som en integrert del av orkesteret. Kan du si noe om hva gitaren tilfører? - Når jeg er med som solist selv så kan jeg tilføre et spontant og personlig uttrykk. Poenget med de verkene jeg har skrevet for el. gitar og orkester er at gitarstemmen ikke er skrevet. Gitarstemmen blir dermed en kontrast til det skrevne som orkesteret spiller. Dette er gøy. Kanskje det er dette jeg synes at jeg får til best også (?). Kan du si noe om gitarstemmen? - Stort sett er den helt fri, altså fullt og helt improvisert frem der og da. Problemet med å spille med et orkester er at gitaren kan bli for sterk da det er vanskelig å beherske el. gitaren dynamisk. Drømmen er et symfoniorkester som spiller dobbelt så høyt som det egentlig gjør. Under Jazz-festivalen i Molde micet vi opp 40 orkestermusikere. Sven Persson sto for den delen. Det var tøft, jeg likte det trøkket. Du er en bandleder med sterk personlighet. Hvordan har det vert å møte dirigenter, har de f.eks. vært konservative og lite åpne for gitar i symfonisk sammenheng? - Det har bare vært gøy. Jeg har faktisk ikke møtt konservative dirigenter. Når jeg jobber med Ole Kristian Ruud eller Christian Eggen som jeg også er kamerater med, er det i hvertfall ikke noe problem. Allikevel er det dirigenter som jeg ikke har jobbet med, men som jeg tror kunne blitt problemfylt. Jeg får nok ikke noen jobber med dem (?) . Kan slektskapet i ditt kompositoriske og utøvende arbeid likestilles? - Ja, når det gjelder ECM utgivelsene. Jeg føler meg egentlig ikke som komponist for tiden. Det har vært mye spilling en stund og da blir det enklere former for komponering, men jeg veksler nok snart... I 1989 var det store skriverier når Terje Rypdal og The Chasers skulle lansere sin 3. plate "Singles Colection". Atle Bakken som hadde 3 komposisjoner på utgivelsen, var misfornøyd med den endelige mixen av sine komposisjoner og musikalske medvirkning. Han prøvde derfor å stanse utgivelsen. Rypdal og Bakken gikk ikke altfor godt i spann, men det ble allikevel utgivelse. Det hører med til historien at Bakken valgte pseudonymet Allan Dangerfield. Rypdal uttalte den gang i pressen at The Chasers hadde laget sin siste plate og at bandet var oppløst for godt. Oppstått fra de døde The Chasers gjenoppsto allikevel 6 år senere med sin orginalbesetning. På din siste utgivelse "If mountains could sing" din 16. plate på 25 år, heter det at du har hentet inspirasjon fra lydene i naturen. Er det noen konkrete lyder? - Ja, bl.a. overtonene som du hører i nærheten av en foss, storm og den spesielle filtreringen som oppstår i vindkastene. Hvordan ble platen spilt inn? - Halve CD'en ble først spilt inn med Bjørn Kjellemyr, bass og Audun Kleive, trommer (The Chasers original besetning), og vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre videre. Vi dro hver til vårt og jeg komponerte flere stykker for strykere som skulle passe til det som allerede var spilt inn. Vi fullførte produksjonen med tre strykere (Terje Tønnessen, fiolin, Lars Anders Tomter, bratsj og Øystein Birkeland, cello). I tillegg er Christian Eggen dirigent på CD’en. Vanguards og Chasers ser ut til å være de viktigste utøvende prosjektene dine. Parallelt er du seriøs komponist. Hva liker du best å drive med? - Vanguards har vært mest for moro skyld. Hvis jeg måtte velge ville jeg trolig valgt å komponere (selv om spontaniteten bak Chasers har vært fantastisk). Jeg egner meg ikke til bare å spille. Da går jeg lei. Blir det mere Shadows musikk? - Shadowsgreiene er over, men det å jobbe med Rock'n Roll med Ronnie Tekrø føles helt naturlig. Dessuten har det vært utrolig moro. Det har vært endel debatter rundt klassifiseringen til TONO. Seriøs musikk får som kjent høyere avregning enn f. eks. rock musikk. Du har jo et ben i begge leire. Hva synes du om systemet? - Ofte får jeg laveste kategori, men dersom det er mere substans i materialet, så får jeg verket i en høyere kategori. Selv har jeg aldri vært misfornøyd og synes det har vært en rettferdig vurderingen . Sender du alltid inn noter når du registrerer musikken din? - Kun av de seriøse verkene. Rock-relatert musikk sender jeg inn på CD eller MC. Få kunstnere er villige til å snakke om hva de vil formidle, har du noe konkret som du ønsker å formidle, og er det evt. mulig å sette ord på dette? - Nei. Det nærmeste jeg kommer er en stemning og en helhet. Jeg vil ta lytterne inn i musikken. Du bor i Tresfjord i Møre og Romsdal i naturskjønne omgivelser. Tror du at du ville skrive anderledes musikk dersom du fortsatt bodde i Oslo? - Ja, vinden over Oslofjorden er anderledes. Jeg er helt avhengig av den roen som jeg finner i Tresfjord for å komponere. Inspirasjon, hva er det for deg? - Det er svært forskjellig, men noen ganger er det helt konkret naturen. Ideen til min 5. symfoni kom plutselig mens jeg var ute å red i Tresfjord.   Gitaristen Hvor har du funnet tonen din Terje? - En variant av den kom på «Never I Seem To Be Far Away» (ECM 1974). Og på "After the rain" (ECM 1976) kom jeg ordentlig frem til det. Ved hjelp av en overdrive pedal fra Roland (Superoverdrive), volumpedal og en gammel Ekko maskin, så plutselig var det der. Nå for tiden har jeg mange forskjellige delaymaskiner, men jeg har fortsatt med den gamle bånd-ekkomaskinen på jobb. Har du noen gang vært opptatt av teknikk? - Når jeg begynte å spille med Ronnie, så syntes jeg at jeg hadde en for utydelig teknikk. Jeg har jobbet en del de siste årene for å tydeliggjøre teknikken min. Jeg øver en del plekter- og legatoteknikk. Jeg er mer kontrollert teknisk nå enn jeg noen gang har vært. Jeg har hatt godt av samarbeidet med Ronnie - jeg begynte å øve. Hva med forsterkere? - Jeg bruker en gammel Marshall 50 w. combo. I en periode lånte jeg en større Marshall av Ronnie, men da ble det for hardt. De «synger» ikke slik som 50 watten. Dessuten har jeg en gammel Telrad rør-forsterker som gir en varmt og clean sound. Med effektene koblet opp mot den så koser jeg meg. Har du alltid spilt på Fender Stratocaster? - Jeg fikk min første Stratocaster fra Statene i 1963. Jeg husker at skruene på stolen var så høye at jeg blødde nesten hver kveld. På den tiden satte jeg anslaget nede ved stolen. Den dag i dag kjenner jeg smerte når jeg spiller ved stolen, det var så vondt at jeg rett og slett fikk skade av det. Senere kjøpte jeg også en Rickenbaker gitar når jeg spilte med Vangards, men så gjorde jeg så mye rart med vib-armen at det til slutt låt som en banjo. Jeg bytta den mot en ny Stratocaster i Mo i Rana. Har du beholdt de gamle instrumentene? - Nei, kun en 1960 Stratocaster som jeg brukte lenge på ECM innspillingene. Nå bruker jeg en 1962 vintage modell som jeg også brukte med Vangards, men den er litt for skarp i bridge posisjonen. Jeg har derfor brukt den lite i Studio. Har du alltid originale pickuper? - Nei, jeg har en Squier... Det har vært så mye forandringer at jeg aner ikke hva som sitter på den lenger, men jeg husker at jeg kjøpte en rød Fender Lace som sitter i bridge posisjon på Squieren. Denne er OK med hensyn til støy. Særlig på TV eller festivaler i utlandet så kan man få så mye støy at det kan være helt håpløst. Hvilke mikrofonkombinasjoner benytter du? Jeg bruker bridge posisjonen og en blanding av bridge og midt posisjonen. Hvem skrur gitarene dine? - Å justere halsen kan jeg gjøre, samt litt lodding etc., men ikke noe særlig mer. Gitarene mine henger på en yttervegg inne i den bua som jeg arbeider i hjemme, så gitarene er i stadig forandring. Treverk lever jo sitt eget liv. På en ESP Strat. har Guitarworkshop satt på nye Dimarzio pickuper. Det er jeg godt fornøyd med, men Squieren er favoritten akkurat nå. Avslutning Intervjuet er ferdig. Håndtrykket til gitaristen som har plukket akkorder siden han spilte med gitaren på ryggen i Vangards på 60- tallet er fast. Målrettet går han videre. Det er tydelig at mannen har noe som kommer tett fra hjertet og som han tror på. Det ser ut til at Rypdal har kommet til det punktet i karrieren der komponisten og utøveren er samlet.   Diskografi Soloalbum: Bleak House Polydor/1968 Terje Rypdal ECM/1971 What Comes After ECM/1974 Whenever I Seem to be Far Away ECM/1974 Odyssey ECM/1975 After The Rain ECM/1976 Waves ECM/1978 Jack De Johnette, Miroslav Vitos ECM/1979 Terje Rypdal Descendre ECM/1980 To Be Continued ECM/1981 EOS ECM/1984 Works ECM/1985 Chaser ECM/1985 Blue ECM/1987 The Singles Collection ECM/1989 If Mountain Could Sing ECM/1995 Andre: Jan Garbarek, "Afric Pepper Bird" ECM/1970 Jan Garbarek, "Esoteric Circle" Flying Dutchman/1971 Jan Garbarek, "Sart" ECM/1971 The Dream Polydor/1967 Jan Erik Vold/Jan Garbarek, "Hav" Philips/1971 Jan Erik Vold, "Briskeby Blues" Philips/1969 George Russel, "The ensemble og George Russel" Sonet/1971 George Russel, "Listen to the Silence" Concepy/1973/83 loved by nature Den Nationale Scene, "Hår" Polydor/1971 Nordic all stars, "From Europe with jazz" MPS/1971 John Surman, "Morning Glory" Island/1973 Div. art. "Popfoni" Sonet/1973 Inger Lise, "Den stille gaten" Talent/1974 Inger Lise, "Feeling" Talent/1975 Norsk Jazz 1960-80 Odin/1983 Inger Lise, "Just for you" Studio B/1983 George Russel, "Electronic Sonata for Souls Soul note/1985 Jan Garbarek, "Works" ECM/1984 George Russel, "The Essence" Soul Note/1983 Som seriøs komponist: Gilde, Op. 44 MTG/1993 Undisonus For Violin And Orchestra OP. 23/ ECM/1990 Ineo For Choir And Chamberorchestra, OP. 29 Q.E.D., OP. 52 ECM/1992 I tillegg kommer et stort antall innspillinger (LP'er og singler) med The Vanguards, et betydelig antall utgivelser som studiomusiker, samt en rekke plater som Rypdal har produsert for andre artister. Det finnes også en rekke samleplater som ikke er tatt med her. Terje Rypdal, 6380 TRESFJORD